The learning brain

I dag fikk jeg med meg en inspirerende forelesning om sammenhengen mellom moderne hjerneforskning og spraaklaering. Det var en deilig kontrast til braaket i messehallen, som mer og mer minner meg om markedscenen i Life of Brian. Kan oppleves litt overveldende for oss som svetter paa overleppa allerede i inngangen paa IKEA.

Den distingverte eldre herren (navnet ligger i veksa, og den er ikke her) snakket om hvor viktig det er aa endre spraakundervisning i takt med hva vi faar vite om hjernen. Aa lese paa italiensk er for eksempel noe helt annet enn aa lese paa engelsk, fordi man staver ord etter helt andre prinsipper paa engelsk enn paa italiensk. Derfor foregaar lesing av italiensk i et annet omraade av hjernen enn naar man leser engelsk.

For aa laere et fremmedspraak maa man derfor adaptere en maate aa tenke paa. Skal du laere kinesisk, nytter det for eksempel ikke aa lete etter de samme kategoriene du har paa ditt eget spraak, entall og flertall finnes ikke, verbtider er noe helt annet enn det vi kjenner fra vaart eget osv. Den store stygge ulven i spraaklaering, i foelge foreleseren,
er kopiering. Kopiering laerer man ingen ting av. Det er foerst naar man overtar en nye maate aa tenke paa, at man laerer et annet spraak.

Saa viste han et program bygget opp av ordkort. Elevene drar ord paa riktig plass, laereren kan fylle inn nye ord etter hvert og maskinene lesere opp ordene. Elevene laerer dermed aa bygge meningsfulle ytringer med utgangspunkt i de byggestenene de har til raadighet. Det er foerst naar "chunks" blir til "networks" det skjer en konstruktiv spraaklaering. Han understreket ogsaa hvor viktig det er aa kompinere ferdigheter; laere aa skrive samtidig som man leser osv.

Programmet han presenterte het Clicker. Jeg skal stikke innom standen i morgen naar IKEA-svetten er toerket.

Naa tikker betalingsuret hoeyt og tydelig.
Kari